Etter 7 avslappende dager på Boracay, bar turen videre til hovedstaden på Filippinene. De vi har snakket med på forhånd lurte på om vi, to jenter, turte å reise dit alene. Så vi var litt spente på denne byen! En kan trygt si at følelsen i begynnelsen var litt ukomfortabel, men dette endret seg raskt da vi kom frem til hostellet - Our Melting Pot. Her møtte vi mange spennende personer på verdens skjønneste hostell. Engelske Tim, som har reist verden rundt for å dykke. Amerikanske Jason, som akkurat hadde reist gjennom Irak og Afganistan (og som ellers har sett mesteparten av verden). Og nederlandske Menno som reiste sammen med apekatten sin (les: en bamse). Vi var ikke sene om å kapre de tre som "bodyguards"!!
Første dagen var vi rundt i bydelen Intramuros å så på Manila Cathedral og Fort Santiago, samt Manila Bay ved solnedgang. Vi fikk en sterk opplevelse da en liten hjemmløs gutt satt på gaten å skrek etter sine foreldre. Ingen voksne i nærheten, og ingen trøst å få. Skulle gjerne hatt plass til han i kofferten..
.jpg)
Andre dagen gikk turen Chinese Cemetery sammen med Tim (ja, en gravplass!). Kinesere tror at når de dør vil sjelen leve videre, og at de derfor fortsatt trenger et sted å bo. De rikeste får fine hus, mens de fattigste bare får en ordinær plass på veggen.
Videre tok vi turen til China Town. Dette er muligens en av de farligeste bydelene i Manila. Og etter anbefaling fra Jason lot vi derfor sekken og alt som ligner verdisaker være igjen på hostellet. Alt vi opplevde var at folk var vennlige, smilte og hilste på oss. Til tider følte vi oss nesten som en turistattraksjon for lokalbefolkningen. Noen jenter hylte av begeistring når vi kom gående, en gammel mann sa: "WOW! White people!", og småguttene fniste når vi sa hei tilbake :) Muligens fordi de aldri hadde sett noen så hvite før? Mest sannsynlig er dette det nærmeste vi noen gang kommer en følelse av å være "kjendiser" :p
No comments:
Post a Comment