HOI AN - "You tell me how much"

Søndag 21. feb ringte vekkerklokken 03.15. Vi var klare for å reise videre til varme og sandstrand – Hoi An. På flyplassen tenkte vi at det kunne være hyggelig å sette seg i en av sofaene på cafeen og kjøpe noe drikke. På vei inn til cafeen stivna Julia til! Et dyr sprang like forann beina på oss...noe som viste seg å være en mus. Vi gikk IKKE inn på cafeen og satte oss ved gate'en med beina høyt hevet! Vel fremme på Da Nang flyplass måtte vi komme oss videre med taxi. Et par fra Irland spurte om vi ville dele og som ekte backpackere ville vi selvfølgelig det. To svenske jenter skulle også samme vei, så vi endte opp med en 7-seter. Det viste seg å være en 5-seter med 2 ekstra seter i bagasjerommet. Men sjåføren insisterte på at både personer og bagasje skulle få plass. Med Veronica og bagasjen i bagasjerommet, sjåføren og ei svensk fremme, måtte vi fire andre presse rumpene sammen i baksetet. Litt trangt, men vi klarte oss fint i 45 min!

Litt utpå morgenen kom vi frem til hotellet, og etter noen timer med søvn var det tid for å utforske den lille plassen som har rundt 120 000 innbyggere, og 300-500 skredderbutikker. Det første vi endte opp med var selvfølgelig å bli ”lurt” inn i en slik skredderbutikk.. Vi plukket ut å koset oss, helt til vi fikk vite hva det kostet *GULP* Litt dyrere enn hva vi hadde tenkt, og et stort smil rundt munnen på selgerene. Vi måtte fint legge bort noe av det og prutet selvsagt så det holdt. Morsom opplevelse var det i hvert fall.

Men Hoi An har mer å by på enn klær..Det viste seg at dette var en nydelig liten plass med MYE sjarm. Folkene var utrolig vennlige, og nede ved elven kunne vi vandre i timesvis bare for å se på livet..Det ble aldri noe strandvær, så da passet det fint å utforske restaurantene og deres spesialiteter..Alt vi spiste var nydelig (og det ble selvsagt en dessert eller to i tillegg). På den første restauranten møtte vi igjen det irske paret, men samme reiseguide fra Lonely Planet er det kanskje ikke så rart.

Dag nummer to var vi klare for sykkeltur. Vi ville se rismarkene, og de vakre strendene vi hadde hørt så mye fint om (som vi da pga været ikke fikk prøve ut). Vi er begge enige om at vi hadde blitt noen utmerket hjelpere på rismarkene (Bildebevis!)..vi syklet å syklet å syklet..Nesten to mil på en sykkel som er tilpasset en person på 150 cm og uten gir - Slikt kjennes på kroppen!